Cortina hvor hotellet vårt ligger befinner seg i provinsen Belluno i Veneto i Nord-Italia. Vintersportsstedet ligger i Dolomittene på 1 224 moh og har arrangert VM i Alpint og vinter-OL. Cortina skal også være vertskap for neste vinter-OL i 2026.

Jeg møtte deltagerne på Gardermoen for utdeling av billetter, reiseeffekter og godkjent ansiktsmaske. I år var det mange kjente fjes fra tidligere turer og stemningen var god fra start med gamle historier fra Tyroller-land. Vi fløy fra Gardermoen til Venezia med flybytte i Amsterdam. Turen videre gikk med buss og vi var fremme på hotellet rett før kl. 20.00 til en herlig middag.

Det virket som at de ansatte på hotellet var glade for å møte oss igjen, etter
mange år på samme hotell. Middagen besto av forrett, hovedrett og dessert som man velger fra menyen. Suveren løsning hvor alle finner noe de liker. Jeg har ikke vært i Italia siden 2020, så det var en fantastisk følelse å få servert Italiensk mat med tilhørende vin. Jeg tror alle som satt rundt bordet kjente på hvor heldige vi var.

Fredag formiddag reiste vi til starten av rennene i Dobbiaco (Toblach) for å prøve skiene og se på området. Etter en drøy time spiste vi lunsj på pizzeriaen HANS. Vanligvis har vi hatt lunsj på hotell Santer, men der var kjøkkenet koronastengt. Mens deltagerne ble sittende, gikk jeg til rennkontoret og plukket opp startnummer og Goodie-bags til gruppa. I år ble både temperatur, koronapass forskriftsmessig maske (FFP2) sjekket. Italienere tar forståelig nok Corona på alvor.

Før middag fredag har vi gjennomgang av smøretips og andre praktiske ting. Resten av kvelden går med til spising, klargjøring av ski og avslapning for deltakerne. Reiseleder fungerer også som smører, så det blir som regel en lang natt på meg.

Lørdag morgen reiste jeg over til Dobbiaco (Toblach) 45 min før deltagerne for å sjekke forhold underveis og teste festesmøring. Resten av gruppa kom etter med bussen vår. Bussturen til rennstart tar rundt 45 min, så alle har god tid til forberedelser før start. Jeg bisto med skismøring på vår samlingsplass ved start og passet på å ta et «før-bilde» med de flotte fjellene i bakgrunnen. Etter at alle hadde startet dro jeg til Toblacher See. I år var jeg heldig og hadde med meg Elisabeth og Marianne. Vi satte opp Maxpulse-banner, hadde reserve-staver klart, norske flagg og ei stor kubjelle. Det var flere enn våre deltagere som satte pris på serviceteamet som utførte heiarop i verdensklasse! Da vår siste deltager har passert dro vi videre til mål. På Nordic Center tok vi imot deltagerne og de ble sittende i sola på tribunene og koste seg med matposen som de fikk ved målgang.

Etter ankomst hotellet tok vi en rask dusj før vi gikk over veien til pizzeriaen vi har besøkt hver gang vi har vært her. Resten av dagen gikk med til avslapning, shopping, mer mat og noen forberedelser til søndagen. Det var seks deltagere på søndagens skøyterenn, mens resten av reisefølget skulle kose seg på en kort skitur og noen skulle i alpinanlegget i World Cupløypene.

Søndag kl. 07.30 dro vil til Dobbiaco (Toblach) for å gå skøyterennet. De fleste skandinaver går klassiskrennet på lørdag, men søndagen er dagen med størst prestisje for italienerne. Rennet har samme starttidspunkt som dagen i forveien og følger stor sett den samme traseen som klassiskløypa, men den er 10 km kortere. I år var det ekstra morsomt fra start, jeg gikk de første tre km på drøye seks minutter. Sola skinner på løypa på ettermiddagen så snøen er rask på morgenen. Løypene etter skistadion i Toblach er ganske smale og det er vanskelig å gå forbi senere, det er lurt å komme godt ut i starten. Italienere er ikke så glad i å slippe forbi andre løpere og noen av de har et knepp ned på skiferdighet enn det vi er vant med fra Norge. I år hadde vi fire deltagere som gikk begge rennene, og de ble premiert med en fin jakke med Dobbiaco-Cortina emblemer på. Vi fikk til og med Bente inn på podiet i sammenlagt-konkurransen. Arrangøren fikk det ikke med seg først, men hun ble oppringt av Natalie Santer midt under After-ski`en og det la ingen demper på stemningen!

Etter målgang hentet jeg boblebukse og alpinhjem og dro i bakken. Jeg liker å leve litt turbo når jeg først er på tur og skianlegget på motsatt side av hotellet er fantastisk. Her er det forskjellige vanskelighetsgrader fra noen av de bratteste løypene jeg har kjørt i Europa til slakere bakker å «cruise» i. Jeg må innrømme at jeg kjente det i lårene, men det var definitivt verdt det. Jeg fikk meg en tur opp til det høysete punktet i bakken på 2 800 moh. hvor utsikten er helt fantastisk.

Det er et sterkt sosialt fokus på denne turen, det går fint å ha det hyggelig selv om man skal gå skirenn. After-ski`en og banketten varer ut i de sene nattetimer så det var en liten og veldig fornøyd gjeng som gikk på bussen kl. 08.00 mandag morgen. Retur til Gardermoen samme vei som vi kom.

Løypebeskrivelse klassisk 42 km
Det første rennet går lørdag og er 42 km i klassisk stil. Starten går fra den nedlagte flyplassen i Dobbiaco (Toblach). De første 10 km er helt flatt før man kommer inn på Toblach Nordic Arena (kjent sted i World Cup sammenheng). Derfra bærer det i slak motbakke opp til Toblacher See og videre opp gjennom dalen. Løypa følger stort sett det gamle jernbanesporet, så det er slake fine motbakker. Flere av deltagerne valgte å stake og løypa er veldig fin for de som har lyst til å prøve seg på det. På vei gjennom dalen går man mellom høye fjell og man passerer majestetiske Drei Zinnen, som nok er det mest kjente landemerket i Dolomittene med sine 2 999 moh. Etter ca. 30 km er man opp på løypas høyeste punkt på Passo Chimabanche. For kroppen er det på mange måter målgang, derfra går det bare nedover. Man må riktignok stake på vei nedover, men det går lett og fort mot mål. På veien nedover kjører man gjennom to tuneller og over noen luftige broer. For mange er nok turen ned høydepunktet på rennet. I år var målgang oppe på skistadion i Cortina. Det skal egentlig være mål på buss-stasjonen i Cortina, men i år var det for lite snø..

Løypebeskrivelse fristil 32 km
Fristil starter samme sted som klassiskrennet nede på flata. Det er lurt å legge ut skiene med en gang man kommer til start. Vi har pleid å være på plass en drøy time før start, og har startet i spor 3-4 i første gruppe. De første tre km er helt flate og går i noen svinger, før man går gjennom Dobbiaco (Toblach) og opp til skistadion. Deretter går den stort sett i samme trasè som dagen før, men løpa går den korteste veien gjennom dalene. Den siste stigningen før Passo Chimabanche er ganske seig og det kan være lurt å ha litt krefter igjen der. Oppe på toppen er det bare å nyte turen ned utforkjøringene og det lette terrenget inn til mål.

Takk for denne gang! 

Hilsen Henrik Oftedal